Twins på tur

Gjett hva jeg har gjort i dag da? Joda, i dag har Hilde og jeg vært ute og gått skikkelig skogstur! Jeg våknet av at jeg fikk melding, og hadde en halvtime på meg til å gjøre meg klar. Flaks at man ikke trenger å se spesielt fresh ut i skogen... Vi gikk opp til Vealøskapellet, en tur vi gikk mye da vi var små. Nå var det minst ti år siden jeg har vært der, så da var det på tide. (For ordens skyld - ingenting var forandret der oppe på de ti årene!) Men herlighet, 80% av stien går jo rett opp! Ingen god kombinasjon med mine dumme legger. Tror vi brukte bortimot ti minutter til sammen på pauser der jeg sto og tøyde ut leggene for harde livet, og da vi var kommet rundt halvveis var jeg bombesikker på at vi ikke kom til å klare det. Men joda. Det gjelder bare å være sta nok. Og å ta nok pauser. Kjekk norsk ungdom!

(Jeg hadde ikke med kamera, så da tar jeg et annet skogsbilde. Funker vel det?)

Så nå sitter jeg på sofaen og drikker Pepsi Max og spiser potetgull. Det er viktig å ikke brenne altfor mange kalorier på en søndag.

Bok-skuffelse

Bah, jeg er skuffa. Hvorfor i alle dager gir man ut samme bok under to forskjellige navn? "Cracks in my foundation" viste seg å være nøyaktig samme bok som "Further under the duvet", og det forklarer jo hvorfor jeg aldri har hørt om den før. Nedtur! For all del, boka er bra, men jeg trenger jo ikke to av samme bok... Og, som om ikke det var nok, så har jeg, takket være effektiv googling (Er det et ord?), funnet ut at "Nothing bad ever happens in Tiffany's" bare er en samling av tekster fra både "Under the duvet" og "Further under the duvet" (Eller "Cracks in my foundation" da, hvis man foretrekker det navnet..). Snakk om å bli desillusjonert.

(Bilde fra weheartit.com)

Hoho, syteinnlegg! Men da vet hvertfall dere andre Keyes-fans der ute at dere ikke trenger å lete etter verken "Cracks in my foundation" eller "Nothing bad ever happens in Tiffany's". Og det må vel være kjekt å vite..?

Ung i Grenland?

I såfall burde du ta turen på Råkk the Flåkk i kveld! Råkk the Flåkk er et ungdomsarrangement som holdes hvert år i Skien Misjonskirke. Det er gratis inngang, og alle fra ungdomsskolealder og oppover er velkommen.

Råkk the Flåkk varer hele helgen, og jeg håper at flest mulig fikk med seg fantastiske Humming People i går. I kveld er det konsert med JoyNoise, Karisma, og UK Glorious, og i morgen kommer TV Experience. Alle dagene er det konkurranser, kafé, lovsang (etter konsertene), og humor. Be there, or be square! (Sier jeg, som ikke var der i går. Jaja. Jeg kommer i dag! Og jeg kan faktisk garantere at det kommer en bloggkjendis...)

For mer info, sjekk ut Råkk the Flåkks hjemmeside.

Bok-lykke

Jeg er faktisk kjempeimponert over at jeg kun kom hjem med én bok etter ferien. Men det var ingen hvilken som helst bok! Bare et par dager før vi dro oppdaget jeg nemlig at det fantes en Marian Keyes-bok som jeg aldri hadde hørt om; "Nothing bad ever happens in Tiffany's". Noen av  dere som har hørt om den? Hvertfall, jeg gikk målrettet inn i hver eneste bokhandel jeg så, og spurte etter denne. Ingen hadde den inne. Så, til slutt, da jeg egentlig hadde gitt opp, gjorde jeg ett siste forsøk i bokhandelen på flyplassen i NY. Jeg hadde ikke særlig store forhåpninger om å finne den, og det gjorde jeg faktisk ikke heller. Men. Men! Jeg fant enda en bok av dette fantastiske kvinnemennesket som jeg aldri hadde hørt om, nemlig "Cracks in my foundation". Det er en samling av noveller og andre korte tekster som Marian Keyes har skrevet, i samme stil som "Under the duvet". Elsk!

(Bilde lånt herfra.)

Av en eller annen merkelig grunn (Personlig skylder jeg på jetlag, jeg sovner jo så fort jeg setter rumpa ned noe sted.) har jeg fortsatt ikke åpnet boka. Men i kveld er jeg alene hjemme, så jeg tror dere kan gjette hva jeg skal tilbringe kvelden med..? Kvalitetslesing!

Jeg vet at mange syns Marian Keyes' bøker er "teite og jentete". Jentete, very much indeed! Teite, det er de derimot ikke. Hvertfall hvis du beveger deg bittelitt under overflaten når du leser. Uansett, smaken er delt, men jeg personlig elsker disse bøkene!! (På engelsk, så klart.) Flere Keyes-frelste her?

Frem fra glemselen

I går kom jeg plutselig på en del sanger som jeg elsket for noen år siden, men som jeg helt hadde glemt. Tenkte jeg ville legge dem ut her, i håp om at noen får noen gledelige gjensyn:

Pjatt

Tusen takk for alle lykkeønskninger i går! Kurset gikk helt fint, ikke skummelt i det hele tatt. Det viste seg at av de tolv menneskene, så var alle de elleve andre gamle nok til å være foreldrene mine, noen kanskje til og med besteforeldrene mine. Og jeg hadde aldri gjettet at noen av dem hadde det kjipt om jeg møtte dem på gata. Elleve blide og hyggelige mennesker, helt fullstendig normale. Heldigvis ble det ikke sånn at alle måtte fortelle masse om ting og tang, det eneste vi trengte å si var fornavnene våre. Ellers var kurset basert på undervisning, ikke deling av egne erfaringer. Selvsagt blir det litt av det også, men det er veldig frivillig. Puh!

Og ellers... Ellers så regner det. Mye. Jeg har ligget i senga alt for lenge og ønsket meg tilbake til Florida fordi jeg ikke hadde lyst til å stå opp til drittværet. Men jeg valgte til slutt å se det positive i det - regn er i det minste ikke snø! Og hvis jeg skal nekte å stå opp hver gang det ikke er sol og 25 grader utenfor, så har jeg jo et problem. Så hurra for regn, dere!

 

(Bilde fra weheartit.com)

Frøken Fordomsfri

I dag føles litt som første skoledag. I dag begynner jeg nemlig på et KID-kurs. (Kurs i depresjonsmestring, for de av dere som måtte lure.) Jeg husker første gang det ble foreslått for meg, for snart et år siden. Jeg husker at jeg tenkte "Hæ? Gruppe? Skal vi liksom sitte i ring og snakke om ... følelser, eller noe? Hei, jeg heter Tone, og jeg er alkoholiker, liksom? No way!" Jeg sa blankt nei. Aldri i verden om jeg skulle sitte sammen med en haug med fremmede mennesker (Eller tenk om det kom noen jeg kjente? Det hadde vært enda verre!!) og fortelle om hvordan jeg hadde det. Jeg er jo ikke gal, må vite.

(Bilde fra weheartit.com)

Det tok en stund før kurset ble nevnt igjen. Denne gangen hadde jeg kommet litt lenger på hva det nå er jeg driver med, og ville ikke utelukke det. Jeg hadde ikke lyst, og jeg torte overhodet ikke, men jeg sa "vi får se". Det var jo uansett langt frem i tid. Etterhvert ble jeg litt sånn at "jaja, hvis det kan hjelpe, så er det verdt et forsøk". Jeg var virkelig desperat, og var villig til å prøve det meste. Så da ble det avgjort, jeg skulle på kurs i oktober, kurs og enkelttimer skulle gå parallellt.

Plutselig, i slutten av september, så skjedde det noe. Ikke spør meg hva som skjedde, for det vet jeg ikke, men plutselig var verden en annen. Jeg hadde en god dag. Dagen etter var også en god dag. Neste dag var også en god dag, og jammen kom det enda flere dager på rekke og rad. Behandleren fant ut at jeg ikke trengte flere enkelttimer, og plutselig skulle kurset bli avslutningen på min drøyt et år lange "karriere" på DPS. Det føltes faktisk helt greit, og det gjør det fortsatt, på tross av at de siste dagene ikke har vært så gode.

(Bilde fra weheartit.com)

Og nå har dagen kommet. I dag begynner kurset. Jeg har vært rolig som bare det, gruet meg bittelitt, men mye mindre enn forventet. Og nå tok jeg meg nettopp i å bruke minst dobbelt så lang tid på badet som jeg vanligvis gjør. Sminken skulle være perfekt, og håret skulle være nyvasket, kuret, og fikset ned til minste detalj. Hvorfor hadde det plutselig så mye å si hvordan jeg så ut? Jeg presset meg selv opp i et hjørne, og tvang meg selv til å komme med svaret. Og pinlig nok - jeg, som liker å tro at jeg har kommet langt, som liker å tro at andres mening ikke betyr så mye lenger, som liker å tro at jeg forstår så mye mer og har så mange færre fordommer enn før, som er førstemann til å himle med øynene når folk latterliggjør psykiske lidelser - jeg "skal for søren ikke se ut som om jeg trenger å være der". Gratulerer Tone, bra jobba.

Er det virkelig mulig å være så dum? Som om man kan se hvem som "trenger" å være på DPS? Kjære tid. Jeg skammer meg! Når jeg kommer dit etterpå, så kommer jeg sannsynligvis til å møte 11 andre mennesker som er vel så "normale" som meg. Vi er 12 normale mennesker som har det litt tøft. Ingen kan se det på oss, det står ikke skrevet i pannene våre. Dette er en påminnelse, minst like mye til meg selv som til noen andre; Husk at man ikke kan se inn i andre mennesker. Det er så fort gjort å dømme. Man kan ikke se hvem som sliter, men det er heller ingen skam å innrømme at man gjør det. Jeg sliter innimellom. Gjør du?

(Bilde fra weheartit.com)

Home, sweet home (?)

Det var ingen høydare å komme hjem i går. Da jeg i tillegg kikket ut av flyet rett før vi landet og så at det lå snø på bakken, da hadde jeg i grunn mest lyst til å gråte. Men dagen ble heldigvis reddet av et koselig besøk hos mamma og pappa, det er rart hva et lite bustetroll på tre år kan gjøre med humøret! Dessuten er det jo alltid moro å leke litt julenisse når man kommer hjem fra reiser og deler ut gaver fra "det store utland".

Jeg sov som en stein mesteparten av turen hjem fra Gardermoen i går, og sovnet på sofaen hos mamma og pappa etterpå, på tross av mange iherdige forsøk på å holde meg våken. Da vi var kommet hjem og klokka ble ni, så stupte jeg i seng, og der lå jeg i dyp søvn frem til halv ti i dag morges. Christian prøvde så godt han kunne å få meg til å våkne før han dro på jobb, men selv om jeg prøvde å holde øynene åpne, så smalt de igjen etter bare noen få minutter. Heldigvis fikk jeg en melding halv ti, ellers hadde jeg vel fort vekk sovet enda en god stund. Senga vår er best i verden!

Jeg har ikke så mye fornuftig å komme med akkurat nå, så da blir det heller litt flere bilder.

  

Ja, såeh..

Haha, er det virkelig mulig? Her har vi alle fem gått og trodd at vi bor i Brooklyn, og så viser det seg at vi bor i Queens. Herlighet.. Jaja, det blir verken noe mindre stusselig eller noe mer hyggelig her selv om det er Queens. Faktisk er det en skikkelig drittplass. Men Manhattan viste seg å være noe helt annet!

I dag hadde reisefølget ganske ulike ønsker. Mens svigers og Fredrik satte seg på en buss for å få med flest mulig turistattraksjoner og kjente bygninger, så tok Christian og jeg livet litt mer med ro. Når vi først bare har én dag her i NY, så ville vi ikke bruke den til å løpe fra sted til sted. Vi tok undergrunnen til 5th Avenue, og tilbragte hele dagen i det området. Det ble både én og to og tre turer til Apple Store (Sjokk!!), lang gåtur i Central Park, trasking opp og ned hele 5th Avenue for min del mens Christian var på workshop i Apple Store, bittelitt shopping (og da mener jeg bittelitt, det er nemlig minimalt med plass i koffertene!), Tiffany's, Trump Tower, og en kjempekoselig sen lunsj/tidlig middag før vi traff de andre igjen. Svigermor og jeg kastet oss ut i vinterjakkeshopping med liv og lyst, for denne byen er kald!! Iskald vind har gjort at vi har hutret oss gjennom hele dagen, og vi tenker med gru på hvordan det skal bli å komme hjem til Norge på søndag. Vi fant ingen jakker, men en siste tur innom Victoria's Secret førte til bittelitt uttelling.

Sånn ellers så er jeg innmari glad for at jeg valgte å være fornuftig i dag. Jeg dro på meg de nye løpeskoene som jeg kjøpte i Florida, fremfor å svinse nedover 5th Avenue i høye hæler sånn som jeg egentlig ville. Tror muligens at føttene mine hadde falt av hvis jeg skulle gått så mye som jeg har gjort i dag på hæler. Jeg har nok vært et herlig syn i dag, i joggesko, Prada-solbriller, og veske i neeesten samme farge som jakka, sånn at det har vært full skjæring i både stil og farger. Digg.

Men dere. Jeg hater meg selv for at jeg sier dette, men jeg er faktisk litt skuffet. Jeg hadde liksom trodd at New York skulle være... mer. Mer av et eller annet. Det har vært en fin dag, for all del, men den har ikke vært det jeg hadde håpet på. Kanskje det hadde vært noe annet dersom vi hadde vært her før cruiset og alt det andre.. Nå er jeg nemlig skikkelig skikkelig sliten, og i dårligere form enn jeg har vært på lenge. Det er nesten så jeg gleder meg til å komme hjem, og da er det ille! Likevel er jeg kjempeglad for at jeg fikk så mange gode dager før de dårlige kom. Begynte ikke å føle meg dårlig før på tirsdag eller onsdag, så jeg bør overhodet ikke klage. Klager bare fordi jeg er sliten og trøtt, så jeg tror i grunn at jeg skal gi meg nå, før det bare blir syting her. Jeg får heller komme tilbake hit en gang jeg er i bedre form, for jeg tror NY fortjener en ny sjanse!

 Christian utenfor inngangen til paradiset.

Nå er det kvelden her i Queens, og det skal bli godt å lukke øynene.

Brooklyn

Da sitter vi her da, på et småshabby hotell i Brooklyn. Shuttlebuss-sjåføren kjørte som en gal mann, og jeg skjønner at det ikke er uten grunn at NY-trafikken har dårlig rykte! Vi har ikke sett stort av NY enda, det tror jeg vi drøyer til i morgen. Nå er alle slitne etter å ha brukt hele dagen på reising, så det blir nok veldig rolig i kveld. Her ser dere utsikten fra hotellrommet, ikke helt den samme utsikten som vi våknet til i morges:

Hvor er den krystallklare sjøen og palmene?? Jeg vet jeg egentlig ikke burde klage (Jeg er tross alt i NY, hallo!!), jeg begynner bare å kjenne på at hjemturen nærmer seg veldig. I går lå vi på Miami beach i 32 grader, i dag hutrer vi i NYs kalde (!!!!!!) 16 grader, og om bare to døgn setter vi oss på flyet hjem til Norge som er fullt av ekkel snø. Regner forøvrig ikke med å få så mye medlidenhet, hehe... Uansett; for å muntre opp meg selv - her kommer noen bilder fra de siste par dagene i Miami.

Nei, nå skjønner jeg at jeg er usympatisk og furtete her. Jeg gleder meg masse til å utforske NY i morgen, æresord! Det kommer til å bli helt fantastisk. Hvis jeg bare kunne fått den teite dressposen til Christian ut av kofferten min sånn at jeg hadde hatt plass til litt shopping, så hadde det vært helt perfekt! Men nå skal vi ut for å sjekke Brooklyns utvalg av spisesteder, preeekas!

PS! Her i NY er det fortsatt torsdag, og det betyr at et av de aller aller aller aller aller fineste menneskene i hele verden, nemlig Siv Annette, fortsatt har bursdag. Stikk innom og gratuler henne med dagen på etterskudd da vel!