Sinnataggen

Hahaha, dere skal være så glade for at dere ikke er her med meg akkurat nå. Det vil si, dere skal være glade for at dere ikke var her for fem minutter siden. Matbutikker og bilkjøring bringer virkelig frem det verste i meg. Før dere leser - vær klar over at jeg egentlig er ganske harmløs, ok?

Jeg var nettopp på Kiwi, sammen med alle andre som var i "shit, det er lørdag ettermiddag, og vi trenger jo faktisk mat i morgen selv om butikkene er stengt, og dessuten har jeg lyst på sjokolade"-modus. Har jeg nevnt at jeg er medlem i Facebookgruppen "I secretly want to punch slow walking peolpe in the back of their heads"? Vel, det er jeg. Og når jeg først er hissig, så er det ikke bare de som går sakte jeg har lyst til å gi en klaps. Det er alle som stopper opp i midtgangene med handlevognene på tvers. Det er alle snørrungene som på død og liv skal leke sisten inne i butikken, og løpe i veien for absolutt alle andre. Det er han som står foran deg i køen og lukter svette. Det er de som skal krangle på at tomatprisen er for høy. Seriøst, hva er greia?? Ah, jeg blir sprø.

(Bilde fra weheartit.com)

Så kommer vi ut på parkeringsplassen. Og dere, det blir ikke noe hyggeligere avsnitt av den grunn. Snørrungene fortsetter nemlig å leke sisten der ute. Og ikke jeg engang blir så irritert at jeg faktisk har lyst til å kjøre ned en unge, så syk er jeg ikke i hodet. Så hvorfor gjør de det? Det var irritasjonsmoment nummer én. Så kommer jeg frem til bilen. Kjære deg som parkerte ved siden av meg - tusen hjertlig takk for at du parkerte ti centimeter fra døra mi, sånn at jeg måtte krabbe inn på passasjersiden, kræsje girspaken inn på unevnlige steder, for så å slepe varene etter meg inn i bilen. Det satte jeg pris på. (Nææt!) Så skal jeg rygge ut fra plassen, og jepp - der er snørrungene. Fløtt dere!! Også damen i 80-årene som ikke heeelt klarer å bestemme seg for hvilken plass hun skal inn på. Jeg mistenker at hun faktisk ikke var sikker på om hun var på vei til eller fra butikken.

Etter mye om og men kom jeg meg ut på veien. Har jeg nevnt at jeg også er med i gruppen "Blinklys er til for å brukes"? Vel, det er jeg. Hvorfor ikke gi et signal om at man skal svinge, sånn at en stakkar slipper å stå på bremsen? Og kom ikke her og si at jeg må holde bedre avstand til bilen foran, for bilen som svingte kom nemlig i motgående kjørefelt, for så å plutselig hive seg ut på tvers foran meg. Nevnte bråstopp førte til at husnøklene, som lå i en hylle i dashbordet, flagret gjennom bilen. Da jeg kom hjem var ikke nøklene å se noe sted. Jeg dro setene frem, jeg dyttet setene tilbake, jeg mistet en øredobb i strabasene, jeg kikket inn på alle mulige og umulige steder og krinkelkroker i bilen, men nei. Ingen nøkler.

Naboens katt satt med hodet på skakke og bare så på meg. Temperamentsmonsteret i meg hadde god lyst til å sparke kreket veggimellom, men igjen - så syk er jeg ikke i hodet, så det ble ikke noe. Det er klamt som fy ute, jeg var sint, og jeg var flau, i og med at jeg må ha sett ganske tåpelig ut der jeg sto med rompa i været og romsterte i bilen.

(Bilde fra weheartit.com)

Men til slutt fant jeg nøklene. Oppi handleposen, helt nede på bunnen, selvsagt den siste plassen jeg sjekket. Jeg pustet dypt inn og ut et par ganger, telte til ti, munnvikene gikk oppover, pulsen roet seg, noe av blodet forlot det overopphetede hodet mitt, og jeg satte kursen mot døren. Og snublet i trappa.

Lightning process

Ettersom jeg, som de fleste av dere vel har fått med dere, sliter med utbrenthet, angst og depresjon, er det stadig noen som har tips til hvordan jeg kan få bukt med det. Jeg tviler ikke på at det blir gjort i beste mening, for all del, men likevel tror jeg det er viktig å ha en sunn skepsis til alle "mirakelkurene". En av disse mirakelkurene som flere har anbefalt er The Phil Parker Lightning Process. Jeg kjenner, så vidt jeg vet, ingen som har prøvd det, men det er jo alltids noen som kjenner noen som kjenner noen som kjenner noen, og dermed har jeg fått LP anbefalt fra både den ene og den andre.

(Bilde fra weheartit.com)

LP skal hjelpe mot en hel hærskare av lidelser, alt fra ME til spiseforstyrrelser, utslett og høysnue. Personlig syns jeg dette er en utrolig merkelig blanding av lidelser som man skal kunne helbrede med én type behandling (eller trening, som det stadig presiseres at LP er), men jeg har jo ikke prøvd det, og skal derfor ikke være altfor bombastisk i uttalelsene mine.

For å finne positive uttalelser om LP kan man for eksempel sjekke ut den offisielle hjemmesiden. Dersom noen syns det er kronglete å lese på engelsk, så finnes det også en haug med norske sider. Skriv "lightning process" i søkefeltet på Google, så har du lesestoff i noen timer fremover. Alt ser flott og fint ut på disse sidene, men som sagt er jeg fan av en sunn skepsis. Gunnar R. Tjomlid har skrevet en mer kritisk analyse av LP som du kan lese her. Det er en lang tekst, men jeg syns absolutt at det var verdt å lese den. Det er tydelig at dette er skrevet av en som har gjort hjemmeleksen sin! Takk til Silje som hadde lagt ut linken slik at jeg fant frem.

Hva tenker dere om denne typen behandlinger? Er det noen av dere som har erfaring med LP eller andre liknende ting?

Bursdag, bursdag, bursdag

I dag har jeg vært på shopping for å kjøpe gave til både lillesøster som har bursdag i dag, og til min nydelige niese som skal feire bursdag på søndag. Dessuten har Hilde og jeg hentet Kjersti på jobb, skålt i ananasbrus, gitt bort gaver, spist på Big Horn og blitt aaaaltfor mett, og nå sitter jeg i sofaen. Herfra har jeg ikke tenkt å flytte meg med det aller første! Jeg har tenkt å ta det rolig i kveld og i morgen, for å spare opp litt krefter til bursdagsfeiringen på søndag. Da tror jeg det blir full fart og stormende jubel, som seg hør og bør i en treårsdag, og da kan jeg ikke være helt utslitt.

(Bilde lånt herfra.)

Men nå er det straks Simpsons på tv, det er sjokolade på bordet, og det er helg. Kan det bli bedre??

Hva gjør dere i helgen, forresten?

Søskenkjærlighet

I dag har verdens aller, aller, aller fineste lillesøster bursdag. Gratulerer med 20-årsdagen, Kjersti!

Det er helt sprøtt å tenke på at jeg faktisk husker den dagen du ble født. Jeg husker hvor forvirret jeg ble da jeg våknet den dagen og ikke fant verken mamma eller pappa. I stedet fant jeg mormor i stua, og jeg skjønte ikke bæret! Men så, senere på dagen, fikk vi møte den som hadde gjort at mamma og pappa måtte reise midt på natta. Det lille rynkete og nydelige vesenet som var lillesøsteren min..


Vi har hatt våre feider opp gjennom årene, men det har vel alle søsken. Det var sikkert ikke lett å være yngstemann blant oss fire, så det er jo helt utrolig at det ble folk av deg til slutt! Men uansett hvor mye vi kranglet og sloss, så var jeg veldig veldig glad i deg.



Og nå har den lille rare søsteren min nettopp feiret sin første bryllupsdag. Tiden flyr! Du vet jo at jeg sliter litt med å forstå at du ikke er liten lenger, men uansett er jeg vanvittig stolt av den du har blitt! Verden trenger flere sånne som deg, Kjersti, du gjør virkelig verden til et bedre sted bare ved å være til.

I dag blir det bursdagsmiddag her hos oss, og jeg gleder meg til å feire deg! (Jeg må bare jobbe som en helt for å få det fint her først..)

Kjære Kjersti, gratulerer så mye med 20-årsdagen!♥

That time of year

Endelig er det tid for ...


... blåbær!

(Var det noen som sa random innlegg?)

Nav-skryt, sminke, og generelt en fin dag

Dagen i dag har begynt så bra! Vel, bortsett fra at jeg sov to timer lenger enn jeg hadde tenkt. Men gjort er gjort, og spist er spist, og resten av formiddagen har vært finfin! Jeg troppet opp på Nav i dag også, og om jeg ble irritert i går, så ble jeg kjempeblid i dag! Jeg traff på en superhyggelig dame som ordnet frikortet, og som i tillegg endelig fikk fjernet den gamle adressen min fra registeret. Halvparten av posten min fra Nav har nemlig blitt sendt til det huset jeg flyttet fra for to år siden.. Men i dag ble alt ordnet på fem minutter, så jeg er storfornøyd.

Etter Nav dro jeg på Kicks for å kjøpe et pudder. Jeg kjøper jo vanligvis alt sånt på nett fra Tikei og e.l.f., men i dag var plutselig HD-pudderet fra e.l.f. tomt, og jeg har ikke tålmodighet til å vente to uker på et nytt i posten. Jeg blir så blank i fjeset atte hjælp! Så da gikk jeg på Kicks og fikk kjempegod hjelp. Jeg endte opp med å skravle med hun som jobbet der i tjue minutter, veldig hyggelig! Jeg kjøpte et mineral veil fra i.d., og fikk med et lite gavesett fra Cliniuque. (Sikkert fordi i.d. er så latterlig dyrt..) Cliniquesettet inneholdt et lite kompaktspeil, øyekrem, mascara, en kremøyeskygge, og sminkefjerner.




Jeg blir nok neppe noen fast i.d.-kunde fremover, for det pudderet koster 300 kroner mer enn tilsvarende fra Tikei! Helt sykt.. Men det for gå for én gangs skyld. Dessuten gjorde hele byturen dagen min veldig fin, og det kan faktisk ikke måles i penger. Så det så.

Turen ble avsluttet i matbutikken, der jeg fikk et aldri så lite foredrag om viktigheten av å dusje og skifte undertøy fra en psykisk utviklingshemmet mann. Dessuten fikk jeg lov til å se på skjegget hans, for det var blitt så langt! Hehe.. Støttekontakten hans ba noe veldig om unnskyldning, men jeg syns bare det var hyggelig, jeg.

Hele verden, unntatt været, går tydeligvis inn for å gi meg en god dag, og det har vært vellykket så langt. Hurra!

Make up Paradise

Iiih, jeg har vært vill og gal! I går viste fine Monique frem en helt perfekt palett fra Coastal Scents, med 60 øyeskygger, 12 liner-/highlighterfarger, og 6 blusher. Jeg har ikke kjøpt annen sminke enn det som er absolutt helt basic på en evighet, og etter å ha sovet på det, så bestemte jeg meg for å slå til. Inkludert frakt fra USA tippet det såvidt over 200 kroner, så prisen er det absolutt ingenting å si på. Check it out:

(Bilde lånt herfra.)

Jeg valgte den billigste fraktvarianten, så det kan hende det tar en stund før det ramler ned i postkassa. Men jeg vil heller få skrinet + frakt til $33,15 enn å betale $38 bare i frakt i tillegg til $18,95 for skrinet. Den ekstra ventetiden er verdt det, hvertfall hvis man er like fornuftig (gjerrig...) som meg.

Jeg har aldri vært borti merket, men jeg vet at flere av de største sminkebloggerne i Norge er veldig fornøyde med det, og jeg har lest mye bra om det. Jeg fant det heller ikke på noen dyretestingsliste, så da går jeg ut fra at det er ok..? Fargene er visstnok godt pigmenterte, sånn at de holder en stund selv om de er små. Ååh, jeg tror jeg er forelsket!

Har noen av dere noen erfaringer med Coastal Scents?

Think twice

Jeg vet ikke hvor mye det har for seg å skrive dette innlegget, for de fleste av leserne mine er kanskje såpass "bevandret" i internettverden og nettvett at det ikke er nødvendig. Men jeg skriver det likevel, kanskje det blir nyttig for noen. Jeg ser nemlig på Live-feeden at jeg har minst én leser fra Brumunddal. Og ikke misforstå, det er kjempehyggelig, men jeg skvetter hver gang jeg ser stedsnavnet Brumunddal. Det gir meg dårlige assosiasjoner til noe som skjedde for noen år siden, og det er det jeg tenkte jeg skulle skrive om.

Jeg skulle gjerne sagt at jeg var ung og dum, men det var jeg ikke. Bare dum. En skikkelig dum og naiv 19-åring, rett og slett. Flere av vennene mine var medlemmer på Dagbladet sitt nettsamfunn, Blink, og jeg lot meg overtale til å opprette en profil. Jeg fant flere kjentfolk etterhvert, og syns egentlig at det var ganske moro. Det var jo ikke noe sjekkested, og det passet meg utmerket. Selvsagt ble det noen slibrige meldinger i innboksen, det blir det vel nesten uansett hva slags nettsamfunn man forviller seg inn i, men de var det jo bare å ignorere.

Så en dag dukket det opp en melding fra en gutt på min egen alder (Jepp, fra Brumunddal) i gjesteboka (alá "veggen" på Facebook, synlig for alle). "Hei! Har du en fin dag?" Uskyldig nok, så jeg svarte i vedkommendes gjestebok. To sekunder etter ramlet det inn en privat melding, og så hadde vi det gående. Han virket veldig hyggelig, omtenksom og normal, og jeg tenkte "Jeeei, ny kompis!". Etter noen uker spurte han om nummeret mitt, men det ville jeg ikke gi ham. Jeg ga ham derimot msn-adressen min etter mye mas fra hans side. Jeg tenkte at jeg kunne jo bare blokke ham hvis han viste seg å være en dust. Det viste seg å bli vanskeligere enn som så.

(Bilde fra weheartit.com)

Vedkommende, la oss kalle ham Per, ble mer og mer merkelig. Han stilte virkelig sære spørsmål om alt mulig rart, og snakket hele tiden om hvor fantastisk jeg var, og hvilket fantastisk par vi ville blitt. Jeg prøvde å få ham til å kutte ut, men han ville ikke gi seg, så til slutt blokkerte jeg ham, og trodde jeg var ferdig med hele fyren. Neida. Han sendte mail etter mail, og melding etter melding på Blink. Til slutt fikk jeg dårlig samvittighet, og tenkte at jeg hadde overreagert, og fjernet blokkeringen. Han fortsatte i samme stil som før, maste om telefonummeret, ville til og med komme på besøk, men begynte også å fortelle historier om fæle ting han hadde opplevd, sånn at jeg følte sympati for ham. Han fortalte til og med at moren hadde fått kreft. Jeg stusset jo, for jeg syns hele han var ganske uforståelig, men jeg tenkte at ingen lyver om at moren har fått kreft. Det er jo tross alt noen ting man bare ikke tuller med! Til slutt var han bare overhodet ikke hyggelig lenger, bare skremmende, og jeg fikk mer og mer lyst til å blokkere ham igjen.

Så en dag, etter å ha spurt meg ut om drømmemannen min (Kjempenormalt, jeg vet..), sa han plutselig "Jeg gleder meg til i morgen." "Jaha," sa jeg, "hva skjer da?" "Det får du se," lød det kryptiske svaret. Dagen etter hadde jeg eksamen, og kom tidlig hjem fra skolen. Søsteren min og faren min var også hjemme. Plutselig kjørte en budbil inn i oppkjørselen, og da forsto jeg det. Jeg løp for å rekke å åpne døren før de andre, men søsteren min kom meg i forkjøpet. "Ehm... Det er blomster til deg, Tone..?" Jada, en langstilket rød rose med noe fjas rundt, og et kort der det sto masse om hvor glad "Per" var i meg, og hvor mye jeg betydde for ham. Jeg løp ut av døra, og kastet dritten i søpla. Jeg var vel egentlig helt i sjokk, og kunne ikke fatte og begripe hvor han hadde fått adressen min fra. (Jeg skjønte jo senere at han hadde sporet meg opp gjennom mailadressen.) Dessuten hadde jeg et ganske heftig forklaringsproblem - hvordan forklarer man at man har fått blomster på døra fra en småsprø type som man bare kjenner via internett?

(Bilde fra weheartit.com)

Senere den dagen fortalte jeg ham ganske nøyaktig hva jeg syns om det han hadde gjort, og blokkerte ham for godt. Inne på en lukket gruppe på Blink advarte jeg også andre om ham, og det var flere andre jenter som tok kontakt for å fortelle at han hadde gjort nøyaktig det samme med dem. Og da de hadde blokkert ham, da hadde han dratt den gode gamle "mamma har fått kreft"-historien. En skikkelig storsjarmør dette her! Imens fikk jeg flere mailer fra ham der han ba om unnskyldning. Jeg svarte aldri.. Ikke lenge etter slettet jeg Blinkprofilen, og opprettet heller en Facebookprofil. Gjett hvem som var førstemann til å sende meg en melding i innboksen? Joda, "Per". Jeg svarte ikke, og jeg svarte heller ikke på den neste meldingen, der han skrev at dersom han ikke fikk svar, så skulle han aldri ta kontakt igjen. Det fikk han ikke, og han har gudskjelov holdt seg unna siden da.

Jeg vet at denne historien ikke er særlig skummel, og det skjedde jo tross alt ikke noe dramatisk. Men likevel - jeg fikk meg en tankevekker. Etter at dette skjedde har jeg blitt ganske mye mer skeptisk til hva jeg deler på internett. (Selv om noen sikkert mener at jeg i såfall burde holdt meg langt unna bloggverden, men det er deres sak..) Det kunne jo vært en som var enda mer spesiell jeg hadde fått kontakt med, og det er ikke sikkert at vedkommende i såfall hadde gitt seg like lett. Kanskje overreagerte jeg, men jeg syns likevel at når folk får beskjed om at de gjør andre usikre og ukomfortable med oppførselen sin, så burde de ta hensyn til det. Han skremte meg, og det gadd jeg ikke å finne meg i lenger.

Ja, som sagt, dette er kanskje helt bak mål, men.. Det får så være... Kanskje jeg kan få noen til å tenke seg om én gang til før de gir kontaktinformasjon til noen de ikke burde gi den til, og da er det i grunn verdt det uansett!

Frustrasjon

Aaah, jeg blir stressa.. I dag skulle jeg i utgangspunktet være veldig flink, og gjøre noe jeg har gruet meg til kjempelenge. Jeg sto tidlig opp (flink!), hoppet i klærne (flink!), spiste frokost (flink!), tok en tre-fire tequilashots for å manne meg opp (spøk!), og dro ned på Nav. Det har seg nemlig sånn at jeg leverte inn et fullt egenandelskort der i slutten av april, men jeg har fortsatt ikke fått noe frikort. Jeg tenkte først at jeg skulle gi dem litt tid, siden det er nytt system i år, men nå har de jo strengt tatt fått tre måneder.. Jeg haaater virkelig å gjøre sånne ting, men i dag klarte jeg altså endelig å trappe opp på Nav. Men neida, det er ikke Nav som styrer med frikort lenger. Det er det jo bare min egen feil at jeg ikke har fått med meg, forsåvidt. Men dermed fikk jeg et telefonnummer, og beskjed om å ringe.

(Bilde fra weheartit.com)

Jeg tuslet ut igjen fra Nav, og fikk gjort unna en del andre ting (flink!), og kom hjem. Frem med telefonnummeret, frem med telefonen, noen dype åndedrag, og så ringte jeg. (Det må jo nevnes at jeg hater å ta sånne telefoner minst like mye som jeg hater å dra på Nav eller andre sånne steder..) Til slutt, etter å ha hørt på en evigvarende innlest beskjed, kom jeg gjennom til ei hyggelig jente. "Ja, jeg ser her at Nav utstedte et frikort 26. april.. Men hvis du ikke har mottatt det, så må du nok ta en tur innom der for å høre med dem." Grrr..

Hadde jeg bare hatt ork til det, så skulle jeg selvsagt tatt turen ned på Nav igjen med én gang, men etter formiddagens "utskeielser" blir det sofaen resten av dagen for min del. Krysser fingrene for at jeg orker i morgen!

Joggefantomet

I dag har jeg - hold dere fast - jogget! Jeg har virkelig ikke ord for hvor kjedelig jeg syns det er... Men for øyeblikket bytter vi fjernkontroller for både det ene og det andre ca hver eneste dag, så jeg klarte faktisk ikke å få satt i gang noen Zumba-dvd. Haha! Noe teknisk geni er jeg hvertfall ikke, det skal være sikkert. Uansett, jogging ble nødløsningen, og det frister så innmari lite å gjenta det. Folk kan si hva de vil, jogge på asfalt, jogge på mølle, jogge i skogen, jogge med musikk på øret, jeg liker ingen av delene! Det er med andre ord veldig liten fare for å se meg rundt i Skiens gater med tunga nede på knærne i overskuelig fremtid.

(Bilde fra weheartit.com)

Nå har jeg ligget ute i solen et par timer, og skal straks på søstermiddag hos lillesøster. Makrell står på menyen, og jeg gleder meg vilt! Jeg har ikke spist makrell siden jeg flyttet hjemmefra, og det er jo en god stund siden.. Æ glær mæ! (Er det forresten riktig på noen som helst dialekt? Eller er det bare en sånn ting som vi "søringer" har funnet ut at er morsomt å si?)

Et godt poeng

Fineste Lise ga meg en god start på dagen i dag. Jeg satt akkurat og gremmet meg over de ekstra kiloene som har kommet det siste året, og generelt alt som ikke er akkurat som jeg vil at det skal være, og da passet denne lille filmen helt perfekt!



De fleste (Typ 99 av 100...) dager klarer jeg ikke å tro på sånt, og det er jeg neppe alene om. Men likevel, bruk et drøyt minutt på dette, den lille søtingen har unektelig et poeng. Du kommer til å smile underveis, jeg lover!

Airhead

Det kommer ikke så mye fornuftig fra denne kanten om dagen. Det kommer av den enkle grunnen at jeg er helt fullstendig tom i hodet. Ingen ord kommer, og det er begrenset hvor mange innlegg man kan lage som bare inneholder et bilde eller en sang. Men sannsynligvis er det bare meg selv som legger merke til det, så jeg tipper dette forklaringsinnlegget egentlig er ganske bortkastet...?

(Bilde lånt herfra.)

Jaja, anywhooo.. Da har jeg hvertfall forklart, enten dere lurte eller ikke. Og ja - det tok meg en halvtime å skrive dette innlegget, haha!

All this time

I dag hører jeg på Maria Mena og kikker ut av vinduet..

Fin dag

(Bilde fra weheartit.com)

Personlig almanacka

Personligalmanacka.se er en nettside jeg oppdaget akkurat i tide til julehandelen i fjor. Der kan du designe din egen almanakk, velge forside, farger, sidetyper, og språk - også norsk. I tillegg kan du legge inn egne merkedager, bursdager, og så videre.

Personlig pleide jeg å være fullstendig avhengig av almanakk, jeg kalte almanakken for min "utlagte hjerne". I 2008, det siste året jeg jobbet, var almanakken så stappfull at den nesten sprengte. Jeg kjøpte en ny en for 2009, men da jeg ble utbrent og sykemeldt i januar, så kastet jeg den rett i søpla i ren protest. Derfor har jeg ikke bestilt noen Personlig almanacka-almanakk til meg selv for i år. Men nå har det gått så lang tid, og jeg prøver å tvinge livet mitt opp på beina igjen. Rutiner skal innarbeides igjen, og det funker dårlig når jeg har blitt så innmari distré som jeg har vært det siste året. Derfor har jeg bestemt meg for å skaffe meg en ny almanakk, enten fra høsten av, eller fra nyttår. Det er nemlig enda en fin ting med personligalmanacka.se, man kan velge selv hvilken måned de skal starte på.

Nå øyner jeg en mulighet for å få fingrene i en almanakk allerede fra høsten av, for Astrid Katrine har en konkurranse der premien er nettopp en almanakk fra personligalmanacka. Egentlig burde jeg nok oppfordre alle sammen til å bli med i konkurransen, men det kommer jeg ikke til å gjøre, for jeg vil nemlig vinne selv, haha! Jeg krysser hvertfall fingrene og håper på det beste.. Men jeg syns uansett at dere burde ta en tur innom bloggen til Astrid Katrine, for det er en av de koseligste bloggene jeg vet om!

Sommer, sol, og ...

Det er sommer, det er lørdag, sola skinner, det er en perfekt dag for grillfest eller bytur med venner, og jeg er ... Jeg er iført joggebukse, skittent hår og null sminke, og godt plassert i sofaen. Dette er ikke min dag, håper det er deres!

(Bilde fra weheartit.com)

Salvadoreña

Jeg leste nettopp ferdig "Salvadoreña" av Cecilia Samartin, forfatteren som også har skrevet "Señor Peregrino" og "Drømmehjerte". Jeg liker alle tre bøkene, men "Salvadoreña" er nok kanskje den jeg liker aller best, på tross av at kritikerne sier noe annet.

(Bilde lånt herfra.)

Boka handler om Ana, som vokser opp i en liten landsby i El Salvador. En dag kommer opprørssoldater til landsbyen og dreper alle som én. Det er bare Ana og nonnen Josepha som overlever. Søster Josepha tar med seg Ana til USA, og der vokser Ana opp i klosteret. Ana bestemmer seg for å bli nonne, men planene endres da priorinnen i klosteret bestemmer at hun, fordi hun aldri har prøvd å leve som voksen utenfor klosteret, skal prøve å være barnepike hos den rike familien Trellis i seks måneder.

Ana blir hos familien Trellis mye lenger enn det som er planlagt. Hun lærer både seg selv om familien å kjenne på nye vis, og finner kjærligheten på et sted der hun aldri hadde trodd at hun skulle finne den. Mer enn det burde jeg vel egentlig ikke si, i tilfelle noen av dere har lyst til å lese boka...? Boka er skrevet med to ulike tidsperspektiver. I utgangspunktet leser vi Anas minner når hun tenker over førti år tilbake i tid, men innimellom kommer det også glimt fra nåtiden. Det gjør at man forstår hendelsene i lys av hverandre på en ganske så genial måte.

Tårene sprutet da jeg nærmet meg slutten, det var helt forferdelig trist. Jeg er riktignok ekstremt sentimental i dag, men likevel. Jeg gråt som en liten unge! Derfor anbefales det ikke å lese slutten en dag der du er sentimental og trist fra før...

Bare veldig, veldig skuffet.

Huseieren satte seg på bakbeina, og det betyr ingen hund for vår del. Jeg visste jo at det kunne skje, men likevel.. Vi hadde liksom alt så veldig klart, det passet så perfekt nå! Men det er vel vår egen feil, som begynte å glede oss så mye før alt var avklart.

(Bilde fra weheartit.com)

Nedtur..

Shoot

Jeg prøvde å få med Christian på et koselig bilde. Det viste seg å være lettere sagt enn gjort! Check it out:







Fotogene er vi hvertfall ikke, det skal vi ha. Jeg gir opp! Jeg ga også opp å ta et fint bilde av den nye tunikaen jeg kjøpte i stad.. Den er grønn, bruk fantastien! Hehe..

Brunsj!

Krølletrynet drar på brunsjdate med søstrene sine. Oppskriften på krøllene er enkel; naturlige krøller + masse skum.

Have a good one så lenge!

Jeg vant, jeg vant!

Veldig mange av dere kjenner sikkert til Hilde Christina sin supre blogg, sant? For ikke så lenge siden hadde hun en konkurranse der man kunne vinne diverse Tikei-koster, og jeg var så heldig at jeg vant selve "hovedpremien"! Jeg må innrømme at selv om jeg har en god del sminkekoster, så har jeg ikke prøvd så mange merker. Men Tikei sin kabukikost, rougekost, og flere øyeskyggekoster er fast inventar i badehylla, og de er noen av mine aller største favoritter. Derfor var lykken stor da jeg fant dette reisesettet i postkassen i dag:

(Bilde lånt fra Tikei.se)

Settet inneholder en pudder-/foundationkost, rougekost, fire øyeskyggekoster, og en bryn-/vippekost, i tillegg til et praktisk etui. Dessverre har den ene øyeskyggekosten (Eye Kabuki) lurt seg unna, så den var ikke med. Men bevares, jeg klager aldeles ikke på seks gratis koster! Thank you, HC!

Request-innlegg

Det var noen som ville se hvordan skoene så ut på, så ja, da blir det et bittelite innlegg om det.

Tadaaa:



Det er overraskende vanskelig å ta bilde av sine egne føtter! Jeg har forresten nettopp barbert leggene, det er derfor de er prikkete.. Og jeg har ikke tømmerstokkbein på ordentlig, selv om det ser sånn ut på bildet.

Hmm.. På tide å slutte å forsvare beina mine og heller publisere innlegget? Tror det.