Jeg husker en gang da jeg var liten, da jeg hørte om folk som var så syke og slitne at de måtte få hjelp av venner og familie til å vaske, og jeg husker jeg tenkte at det skulle aldri skje med meg. Aldri i verden om jeg ikke skulle klare å holde min egen leilighet ren, det fikk jo være måte på. Men her er jeg, og det er andre gang på én uke at jeg har folk her for å hjelpe meg.
(Bilde fra weheartit.com)Det er et stort nederlag, jeg kan ikke nekte for det. Det er aldri noe moro å innrømme at man ikke klarer seg selv. Men jeg prøver så godt jeg kan å ikke fokusere på hva det sier om meg at jeg ikke er i stand til å holde leiligheten ren, jeg vil heller fokusere på hvor heldig jeg er som har sånne mennesker rundt meg. Snille og gode mennesker som stiller opp når det trengs. Og jeg har selvsagt tenkt å gjøre det godt igjen senere, selv om jeg vet at de ikke forventer det. Jeg er rett og slett heldig, og det er det jeg må klare å fokusere på. Ikke den lille stemmen innerst i hjernebarken som forteller meg at jeg er ubrukelig. Jeg er heldig. Jeg er heldig, og jeg er glad for det.
Jeg får nok bare bite i det sure eplet, og se på mens de andre gjør seg ferdige med vinduene mine. Selv etter halvannet år klarer jeg ikke å venne meg til det. Men nå er det det som er virkeligheten, og da må jeg lære meg å leve med det. Virkeligheten kan og vil forandre seg siden, og det ser jeg frem til. Da skal jeg gjøre alt godt igjen. Selv om jeg som sagt vet at de ikke krever det. Men det kommer bedre tider, det er vel egentlig det jeg prøver å si. Og da skal jeg endelig få vist hvor takknemlig jeg er!
Nå ble det bare babling her. Tror jeg gir meg før det tar helt av, hehe.. Kort oppsummert, det jeg prøver å si er takk!!! Tusen takk for all hjelp og forståelse. Fine folkene♥





















