Sånn, da er jeg trygt plassert i bussen, som går om tre minutter. For én gangs skyld hadde jeg skikkelig god tid, og slapp å løpe gjennom bussterminalen. Jeg tenker alltid at jeg "bare" skal fra Vika til Oslo S, men så er det jammen et stykke å gå fra man kommer til Jernbanetorget og til man er på plass på plattformen. Det har blitt mye pusting og pesing for min del tideligere! Herlig med holkeføre og glatte sko da, ja..
Men ja, jeg sa vel at jeg skulle fortelle om det som skjedde i går. Det kan hende jeg har gitt inntrykk av at det var veldig dramatisk, det var det
ikke. Men det var fryktelig trist og skremmende. Ok, here we go.
Trine og jeg hadde jo egentlig en veldig koselig frokost (lunsj for min del) på Baker Hansen ved Nationalteateret. (Det er jo en ufattelig luksus for oss to med cøliaki at vi kunne gå inn og bestille rundstykker akkurat som "normale mennesker"!) Etter en stund kom det en gammel dame og satte seg bortenfor oss. Det gikk en stund, og så spurte damen oss om vi kunne forklare henne veien til nærmeste postkontor. Jada, sa vi, og forklarte veien til postkontoret på Stortorget. Damen takket pent, og spiste videre på kakestykket sitt. Det gikk kanskje ti minutter før hun spurte oss om vi kunne forklare henne veien til nærmeste postkontor. Au da.
Trine og jeg ble enige om at vi kanskje like godt skulle følge damen til postkontoret, for uansett hvor mange ganger vi forklarte, så ville hun jo bare glemme det igjen. Vi spurte om hun ville ha følge på turen, og det ville hun gjerne. Så fortalte hun oss at pikenavnet hennes var Hansen, og at moren hadde jobbet i bakeri. Altså baker Hansen, akkurat som kaféen vi var på. Dette fortalte hun oss vel ca 10 ganger i løpet av de neste to timene. Hun skravlet i vei om mannen sin som var død for mange år siden, hvor hun bodde, at hun aldri hadde fått noen barn, at hun hadde en katt, om mannen sin som var død for mange år siden, hvor hun bodde, at hun aldri hadde fått noen barn, at hun hadde en katt, om mannen sin som var død for mange år siden, hvor hun bodde.. Ja, dere skjønner greia? Hun var en utrolig nydelig dame, kjempesøt og blid, og det var så forferdelig trist å høre på henne.
(Bilde fra weheartit.com)
Vi kunne selvsagt ikke gå fra henne på postkontoret. Jeg fulgte henne inn, mens Trine forsøkte å finne ut hvilken trikk damen måtte på for å komme hjem. Vel inne på postkontoret glemte hun tre ganger at jeg allerede hadde trukket kølapp til henne, og var på vei til å trekke en ny. Hun fortalte meg at hun ikke fikk betalt husleien, fordi det var noe galt. Men da hun kom frem til skranken var det ikke noen husleie hun skulle betale, det var en strømregning. Og på strømregningen sto det klart og tydelig at den ble betalt via avtalegiro. Off..
Vi gikk inn på Glasmagasinet for å holde varmen, mens Trine ringte til både den ene og den andre for å finne ut hvilken trikk som gikk i riktig retning. Og i mens sto damen blid og fornøyd og snakket om mannen sin som var død for mange år siden, om hvor hun bodde, at hun aldri hadde fått noen barn, at hun hadde en katt, om mannen sin som var død for mange år siden, og så videre og så videre. Før hun plutselig kom på at hun måtte på postkontoret, fordi hun ikke fikk betalt husleien...
Det var forferdelig kaldt og surt i Oslo i går, og hun hadde bare på seg en tynn og hullete vårjakke, og ikke noe skjerf. Stakkars, hun frøs noe forferdelig! Hun hadde mange varme klær hjemme, sa hun, men hun glemte alltid å ta dem på seg. Da vi endelig hadde funnet ut hvilken trikk hun skulle på, og var på vei til trikkestoppet på Jernbanetorget, orket jeg ikke å se på henne mer, og pakket det store skjerfet mitt rundt henne. I løpet av de to neste minuttene spurte hun meg tre ganger om det var meg hun hadde fått det av..
Dette skjerfet er ikke mitt lenger..
Hun sa at hun aldri hadde møtt sånne fine damer som oss, strålte som en sol, og sa at vi var hjertlig velkommen på besøk til henne når som helst. Og da vi endelig hadde fått stablet henne inn på trikken vinket hun og sendte slengkyss til oss helt til trikken var ute av syne. Jeg gråt til vi kom langt opp i Karl Johan...
Jeg skulle så gjerne gjort noe mer for henne! Det skulle ikke gått an å ende opp sånn.. Hun burde jo bodd på et aldershjem der hun hadde noen rundt seg, men i stedet er hun helt alene, uten familie, og uten hukommelse. Hun virket så ensom. Det er så skremmende at sånt går an. Og så veldig, veldig trist. For alt vi vet bor hun ikke der hun sa hun bodde engang, hun kan jo ha glemt at hun har flyttet. Eller kanskje hun gikk av trikken på helt feil sted. Kanskje hun sitter hjemme nå og lurer på hvor i alle dager det store hvite skjerfet kom fra. Hun har vel sannsynligvis ikke noe minne om de to jentene som fulgte henne rundt i byen i to timer i går, men kanskje hun fikk en følelse av at noen bryr seg om henne, tross alt. Jeg håper det.
(BIlde fra weheartit.com)
